Siden sist jeg skrev noe her på bloggen, har det jeg har lest vært litt kjedelig egentlig. Det har liksom ikke skjedd noe ordentlig spennende enda.
Det jeg har lest siden sist er at Anne og familien fortsatt er i dekning, og der bor de sammen med noen bekjente. De bor i lagerbygningen på arbeidet til Annes far. Det er bare noen få personer som vet at de skjuler seg der, og ingen flere kan få vite om det. Derfor må de være veldig stille der, slik at ikke de som arbeider der hører de. Om dagene gjør Anne mye forskjellig. Hun gjør skolearbeid, leser bøker, lager mat, tenker mye, og gjør gymnastikk. Anne og familien hører på radioen for å få med seg nyheter utenfra om krigen, og de hører fæle historier om at jøder blir gasset ihjel. De tenker på vennene sine, som sannsynligvis er tatt av tyskerne, og er redd for hva som kommer til å skje med de selv. Kommer de til å bli oppdaget eller har de funnet et godt nok skjulested?
Den personen som har gjort mest inntrykk på meg er vell Anne. Det er jo hun som er hovedpersonen i boka, og jeg leser jo boka ut i fra hennes ståsted. Jeg synes Anne virker som en veldig smart jente. Hun beskriver seg selv som en skikkelig skravlebøtte, og hun liker å underholde. Hun er veldig sta, og føler seg veldig voksen. Hun gråter mye, og føler seg veldig ensom. Hun begynner etterhvert å misslike moren og søsteren mer og mer, og resten av folkene hun bor sammen med. Den eneste hun er virkelig glad i, er faren sin.
