Nå har jeg lest ferdig boka, og dette er siste blogginnlegget. Boka ble aldri noe mer spennende. Den endte med at Anne og familien ble oppdaget i gjemmestedet sitt. Anne skrev det siste dagbokinnlegget 1. august 1944, og den 4. august ble hun og familien arrestert av det "grønne politiet". De ble sendt til tilintetgjøringsleiren Auschwitz i Polen. Der døde alle utenom Otto Frank, faren til Anne.
Anne hadde skrevet dagboken bare for sin egen del fram til våren 1944. Da hørte hun den nederlandske undervisningsministeren, Bolkenstein, tale i radioen fra London. Da sa han at etter krigen skulle alle vitneprovene og lidelsene til det nederlandske folket under den tyske okkupasjonen samles og utgis. Som eksempler nevnte han blant annet dagbøker. Talen hans gjorde så inntrykk på Anne Frank at hun bestemte seg for å utgi en bok etter krigen. Dagboka hennes skulle være grunnlaget for den. Da hun arrestert, ble boka igjen i gjemmestedet, og en av de som hadde vært Frank-familiens hjelpere under krigen tok vare på den. Hun ga den ulest til Otto Frank etter krigen, når det var sikkert at Anne ikke levde lengre. Otto Frank besluttet seg for å utgi datterens nedtegnelser som bok, for å oppfylle hennes ønske.
Av å lese boka følte jeg at jeg fikk et bedre innblikk i hvordan noen jøder hadde det under krigen. Anne hadde det jo bedre enn mange jøder under krigen. Hun sa til seg selv at hun var heldig som hadde et slikt gjemmested. Selv om det ikke var det største og flotteste gjemmestedet, følte hun seg trygg der, og hun var med familien sin.
Jeg synes bloggprosjektet har vært interessant, men også litt kjedelig. Jeg fikk prøve blogging, som jeg ikke har prøvd før. Men det er ikke noe jeg kunne gjort til vanlig. Å skrive om boka har vært helt greit. Litt kjedelig siden jeg ikke synes boka var så spennende. Siden jeg ikke leser så mye til vanlig lengre, så jeg tror ikke at jeg ville ha lest boka hvis det ikke hadde vært for bloggprosjektet. Nå har jeg bare en framføring om boken å gjøre ferdig, så kan jeg ta ferie. Det blir herlig.